Matthew

Saligprisninger i staten (Bibel 2011)

I går leste vi Matteus 5,1-10 med Bibel 2011 som redningsvest. Noen highlights fra dette:

1 Vi merket oss at v 2 er relativt minimalistisk gjengitt i Bibel 2011:

"Han tok til orde og lærte dem" (NO78/85 og Bibel 2011)

Som så ofte ellers følger NO1930 den greske teksten mer lydig: "Og han oplot sin munn, lærte dem og sa:"

En av yngste iblant oss våget seg frempå med et "jommen sa jeg kontordant!", men ble raskt hysjet på.

2 Som våre forgjengere frydet vi oss over at leddet "for himmelriket er deres" i v 3 og v 10 rammer inn Matteus' saligprisninger.

3 Ingen var spesielt begeistret for verbet "hungre", som virker veldig gammelmodig. Flere hungret etter "sulte" i samsvar med parallellteksten Lukas 6,21: "Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes." Hvorfor denne inkonsekvensen? Skyldes den at man har villet unngå konstruksjonen "sulte etter rettferdighet"?

4 Vi la merke til at hyioi theou - slik som i NO1930 og NO78/85 og en rekke andre oversettelser - oversettes med det moderate og kjønnsnøytrale "Guds barn" i v 9. Ved å unngå konstruksjonen "Guds sønner" (jf RSV) mister man imidlertid forbindelsen mellom Guds sønner og Guds sønn (Matt 4,3.6; 8,29; 14,33; 16,16 etc) i Matteusevangeliet. Løftet om at de som skaper fred, skal kalles Guds sønner, står også bedre i stil til de mektige løftene i vers 8 og 10. Uttrykket "Guds sønner" rommer nyanser som "Guds barn" ikke makter å formidle.

Morten og Årstein


Hyllesten av Jesus i Matt 2,2 og 28,9 (Bibel 2011)

Matt 2,2: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem  2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham (proskynêsai autô).»

Matt 28,9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham (proskynêsan autô).

Hva er grunnen til at disse parallelle uttrykkene gjengis forskjellig i Bibel 2011? Jeg antar at det er konteksten som får Bibelselskapet til å oversette dette ulikt. I Matt 2,2 handler det om Jesus-barnet, mens i Matt 28,9 møter vi den oppstandne Jesus. Regnes hyllesten av den oppstandne som sterkere enn hyllesten av Jesus-barnet? Det kan se ut til at Bibelselskapet forstår det på denne måten.

Oversettelsen av det aktuelle greske ordet (proskyneô) er ikke lett, ettersom ordet har en rekke konnotasjoner - som også BDAG bekrefter: "to express in attitude or gesture one’s complete dependence on or submission to a high authority figure, (fall down and) worship, do obeisance to, prostrate oneself before, do reverence to, welcome respectfully".  

De som ønsker å grave dypere i dette mysteriet kan lese følgende bok: Johannes Horst, Proskynein: Zur Anbetung im Urchristentum nach ihrer religionsgeschichtlichen Eigenart, Neutestamentliche Forschungen, no. 3/2 (Gütersloh: C. Bertelsmann Verlag, 1932). Boka anbefales varmt av Larry Hurtado som en "oldie but goodie"

Morten


"Ånden er villig, men kroppen er svak" (Matt 26,41)

"Ånden er villig, men kroppen (hê sarks) er svak" (Matt 26,41 Bibel 2011).

"Ånden er villig, men menneskenaturen er svak." (Matt 26,41 Bibel 1978/85)

"Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." (Matt 26,41 Bibel 1930)

Jeg synes "kroppen" er en dristig oversettelse av sarks - uten at jeg kjenner på noe som helst kall til å mene noe sterkt og prinsippielt om dette ordet. Etter hva jeg har skjønt, var oversettelsen av sarks en av de virkelig store nøttene i arbeidet med den nye oversettelsen.

Men jeg har ikke så veldig sansen for å kroppsligjøre sarks. Hans Kvalbein skriver fint i sin Matteuskommentar om disiplenes splittede sinn i denne situasjonen (bind II, s 248), med utgangspunkt i oversettelsene "kjød" og "menneskenaturen". Jeg skjønner godt at man har hatt reservasjoner mot å oversette sarks med "menneskenaturen" i arbeidet med Bibel 2011. Men akkurat i denne teksten makter Bibel 1978/85 å formidle noe til leseren som ikke kommer så godt frem i Bibel 2011.

Det som først og fremst slår imot denne leseren i møte med den nye versjonen av Matteus 26,41, er dualismen mellom ånd og kropp - noe mine teologiske lærere i sin tid nærmest brukte hele semestre på å advare mot. ;-)

Årstein

Tillegg senere på dagen: I sin upubliserte kommentar til lidelseshistorien hos Matteus skriver salige Nils Alstrup Dahl til v 41b: "Påfallende er ... kontrasteringen av "ånd" og "kjød" som ellers ikke fins hos synoptikerne. ... Ordet klinger ordspråksaktig. Det forstås lettest som motivering av formaningen i v 41a i dens allmenne rekkevidde. Disiplene skal minnes om at de ikke bare er ånd, men også kjød (sarks - mennesket i joridsk svakhet ...), derfor vil de lett falle når fristelsen er der, og må be Gud bevare dem fra å komme inn i den." 


Visdommen med stor V i Matt 11,19 og Luk 7,35: En norsk spesialitet? (Bibel 2011)

I Bibel 2011 gjengis Matt 11,18-19 og Luk 7,33-35 slik:

18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes." (Matt 11,18-19; Bibel 2011)

33 For døperen Johannes er kommet, han spiser ikke brød og drikker ikke vin, og dere sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 34 Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ 35 Men Visdommen har fått rett, det bekrefter alle barna hennes(Luk 7,33-35; Bibel 2011)

Det er flere forhold i disse tekstene som det er fristende å kommentere:

(1) Hvorfor visdommen med stor V? Fotnotene til Matt 11,19 og Luk 7,35 gir nyttige hint: "Visdommen kan fremstilles som et personlig vesen, gjerne som en kvinne. Jf. Job 28,23–27; Ordsp 8,12–36." Aktiveringen av Ordsp 8 synes å være noe umotivert. Hva er det i konteksten som forserer en hypostatisering og "kjønning" av sofia? Tenker man seg visdommen som en personlig kjønnet aktør i disse tekstene? KJV, NET, RSV, NRSV, NIV skriver alle visdommen med liten "v". Er stor "V" en norsk spesialitet? 

(2) Hvorfor overstyrer man kongruensen mellom det norske hannkjønnsordet "visdom" og det påfølgende eiendomspronomenet ved å snakke om "Visdommen" (hankjønn) og "gjerningene hennes"/"barma hennes (hunkjønn)"? Det er verdt å merke seg at NT 05 respekterer kongruensen mellom disse leddene, jf. "dens gjerninger"/"dens barn". På samme måte refererer også Job 28,23.27 til visdommen med pronomenet "den": 23 Gud kjenner veien til visdommen. Han vet hvor den har sin bolig. 27 da så han visdommen og målte den, stilte den opp og gransket den

(3)  Hva er grunnen til at visdommen gjengis med stor V i disse tekstene, men ikke i en tekst som Luk 11,49: "Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende profeter og apostler til dem; noen av dem skal de slå i hjel, andre skal de forfølge". Her foreligger det en inkonsekvens - i en eller annen retning. Er det genitivsattributtet som gjør at visdommen får liten v? Kanskje. Men hvorfor skrives da "Guds Ånd" i 2 Kor 3,3 med stor Å og ikke ikke med liten - som "Guds ånd" i 1 Mos 1,2? 

 Morten og Årstein 


Om palmesøndag, bibeloversettelse og om å ikke satse alt på ... kremt ... ett esel

Beretningen som ligger til grunn for markeringen av Palmesøndag finner vi bl a i Matt 21,1-11 (inntoget i Jerusalem). I vers 7 skjuler 1978/85-oversettelsen - og jammen også Bibelselskapets nye oversettelse - et faktum som er verdt å merke seg: Når Jesus rir inn i Jerusalem rir han ikke på ett esel - men to!

I vers 2 sier Jesus: "Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg!" To dyr, et esel og en fole altså. I vers 6-7 står det:  "6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt,  7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp." Jesus satte seg altså opp - men på hvilket dyr? Her er den norske teksten tvetydig; den greske tesksten er imdilertid klar. Der står det "Jesus satte seg opp på dem."

Red Jesus virkelig på begge? Var mesteren en rodeorytter? Na ... Det virker som om Matteus misforstår profetien i Sakarja 9,9, jf. Matt 21,5.  Der er det åpenbart at eselet og folen er samme dyret. I greskundervisningen har jeg igjen og igjen stresset viktigheten av å være trygg på forskjellen mellom apposisjon, attributt og predikativ. Her ser vi at selveste Matteus misforstår et uttrykk som åpenbart skal forstås som en apposisjon. 

Av og til ser vi at bibeloversettere "hjelper" Bibelen litt. Dette synes jeg egentlig ikke noe om. I dette tilfellet snytes også leserne for en viktig lærdom. De første kristne leste Det gamle testamentet for å forstå Jesus, men også for å rekonstruere hans liv. Derfor, hvis man trodde at Sakarja skrev om to dyr, ja, da måtte jo også mesteren ri på to dyr.

Årstein Justnes (Opprinnelig publisert på justnes.blogg.no 4. april 2007)


Juleevangeliet og falsk trøst

På debattsidene i Fævennen 31. des. prøver Bjørn Øyvind Fjeld og Oddvar Søvik å svekke Tor Vegges påstander i Fævennen 24. des (Juleevangeliet og de historiske fakta) hovedsaklig ved hjelp av å karakterisere ham  ("Vegge er ensidig og smal i sin presentasjon"; "Vegges synspunkter representerer den liberal-kritiske tradisjonen"; "samme påstander ble fremsatt av professor Jervell ... på 1970-tallet").

Fjelds og Søviks innlegg synes i stor grad å være basert på premisset at hvis noe kan karakteriseres som liberalt, så faller det på sin egen urimelighet.

Det meste av det Vegge uttalte på julaften er kjent fra grunnfagspensum i kristendomskunnskap. Og det er påfallende at parhestene Fjeld og Søvik faktisk ikke forsøker å tilbakevise noen av påstandene som Vegge kommer med. Deres eneste positive bidrag koker i hovedsak ned til det naivistiske:

Lukas hadde gransket alt (Luk1,1-4) og levde nær begivenhetene. Det er større grunn til å stole på ham enn på dagens kritikere.

Dette er, med respekt, å snakke mot bedre vitende. Både Fjeld og Søvik er dyktige teologer, og de vet at verden og nytestamentfaget ikke er så enkel som de prøver å fremstille det. Jeg vet at intensjonen er veldig god, å trøste og styrke de troende, men det gjør egentlig bare saken verre.

Årstein Justnes


Jomfru blir ung jente

Bibelselskapets revidering av Bibelen har vært et tema som virkelig har satt følelser i sving i debatt-Norge. Det store kontroverset berører naturligvis profetien i Jes 7,14, som foreløpig er gjengitt slik i NT05: "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.".

Spørsmålet er hvorvidt man skal oversette med "jomfru" eller "ung kvinne". Spørsmålet er om man skal bruke den hebraiske eller greske teksten (Septuaginta) når man skal oversette dette. Den greske oversettelsen av "GT" leser parthenos=jomfru, mens den hebraiske teksten leser almah="ung kvinne". Bibelselskapet har nå valgt å gå tilbake til den hebraiske teksten, og vil derfor gjengi ordet med "en ung kvinne".  

Dette får ingen konsekvenser for Det nye testamentet, ettersom Matteus siterer den greske teksten fra Jesaja, som leser parthenos = "jomfru".

Fortsatt jomfru

Selv om Bibelselskapet har valgt å gå tilbake til den hebraiske teksten, som leser "ung kvinne", ligger det derimot ikke en antydning at Maria ikke lenger er jomfru. For å sitere en artikkel fra Aftenposten: "La det ikke være tvil om at Maria, Jesu mor, er og blir jomfru i Bibelselskapets nye oversettelse.". Les artikkelen her:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3934676.ece#xtor=RSS-3

Morten


Q never existed! The Gospels as rewritten Bible

No, we're not talking about "Q" in James Bond! It is the hypothesis of Q (short for the german word "Quelle" meaning "source") as the source of the gospel of Matthew and Luke that is under scrutiny. In a new research project, researchers from the Faculty of Theology in Copenhagen will attempt to establish that this lost scripture never existed.

During the next tree years a group of scholars will map the development of the four gospels in order to establish that the Gospel of Luke is not, as believed so far, a contemporary of the Gospel of Matthew, and that the shared content of the two is not to be explained by the existence of a lost scripture, but by the fact that the author of St. Luke's Gospel used St. Matthew's Gospel as well as that of St. Mark as basis for his own scripture.

The "Two-source hypothesis" (as displayed) is thus rejected:

2SH

- "Several circumstances render it probable that the two later gospels were not written at the same time - but that the Gospel of St. Luke was in fact written 30-50 years after the Gospel of St. Matthew. And in the light of that, it is far more likely that the author of St Luke's Gospel was familiar with and used the Gospel of St. Matthew" says head of the research group, Professor Mogens Müller.

According to Professor Müller, the hypothesis of Q is widely accepted among theological scholars:

- "In most textbooks the idea that the gospels of Matthew and Luke should bear witness to a now lost source is treated as almost a fact. Probably a majority of New Testament scholars believe in Q. But as we will attempt to show, the hypothesis has severe flaws and should be replaced by a more obvious one".

Q: http://news.ku.dk/all_news/2010/2010.1/new_testament/ 

Morten B. Klepp (with Årstein Justnes as the Q-source)


Fattige i sin ånd?

I sin nye oversettelse av Det nye testamente har Bibelselskapet forandret det overtydelige "fattige i seg selv" i Matt 5,3 til "fattige i sin ånd":

Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
(Matt 5,3; NT-05)

Salige er de som er fattige i seg selv,
for himmelriket er deres.
(Matt 5,3; NO-85)

Dette er et utmerket valg. Jeg er imidlertid litt forbauset over at oversetterne ikke har lagt seg tettere på den greske teksten (ptôkjoi tô pneumati), og ikke heller har valgt den rikere og vakrere gjengivelsen "fattige i ånden". Den greske teksten har jo intet eiendomspronomen. 

Hva er grunnen til dette? Jeg kjenner litt på fattigdom i ånden innfor dette. Men det er kanskje bra? ;-)

Årstein Justnes