HELLIGE SKRIFTER

Vestlige lesevarianter til Lukas og Apostlenes gjerninger

På flere steder i Studie-NT siteres det lesevarianter fra såkalte vestlige håndskrifter. Dette er et veldig interessant materiale som - for natural reasons - ikke finnes i fotnotene til Bibel 2011.

”Vestlige håndskrifter”		Luk 22,19f
		Luk 24,3
		Luk 24,6
		Luk 24,12
		Luk 24,36
		Apg 1,2
		Apg 4,12
		Apg 13,27-31
		Apg 19,14
”De vestlige håndskriftene”		Apg 15,1-29
”Noen vestlige håndskrifter”		Apg 2,17
		Apg 11,2
		Apg 12,10
		Apg 19,9
		Apg 21,1
”En vestlig håndskriftvariant”		Apg 19,1

 Årstein Justnes

Gal 5,16 i Bibel 2011 og nærheten mellom ketchup og sennep

"Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke (ou mê telesête) begjæret i menneskets kjøtt og blod." (Gal 5,16; Bibel 2011).

Jeg synes ikke at man har lyktes helt med å gjengi den andre delen av dette verset i den nye oversettelsen. Konstruksjonen ou+mê+konkjunktiv brukes i kategoriske negative forsikringer, eller som her: ved sterke forbud (Leivestad/Sandvei §123 d). Jeg ville foretrukket noe i retning av: "Lev et liv i ånden, og tilfredstill ikke det kjødelige begjæret." Altså: én befaling og ett forbud - tett forbundet som ketchup og sennep.

Årstein

"Tro til Gud" (Mark 11,22; Bibel 2011)

"Ha tro til Gud (pistis theou)." (Markus 11,22 Bibel 2011)

Sier man "tro 'til' Gud" i 2011? Blir det ikke "tillit til Gud" i så fall? Jeg ville tro(!) at "tro på Gud" var en mer naturlig oppnøsting av den greske genitiven.

(Denne teksten ga ellers et overakende flashback tilbake til russetiden. Jeg hadde flere venner som argumenterte ivrig for at det verset skulle gjengis "Ha Guds tro", altså den troen Gud har. De var veldig inspirert av en svensk predikant som begynner på Ulf og slutter på Ekman.) :)

Årstein

Saligprisninger i staten (Bibel 2011)

I går leste vi Matteus 5,1-10 med Bibel 2011 som redningsvest. Noen highlights fra dette:

1 Vi merket oss at v 2 er relativt minimalistisk gjengitt i Bibel 2011:

"Han tok til orde og lærte dem" (NO78/85 og Bibel 2011)

Som så ofte ellers følger NO1930 den greske teksten mer lydig: "Og han oplot sin munn, lærte dem og sa:"

En av yngste iblant oss våget seg frempå med et "jommen sa jeg kontordant!", men ble raskt hysjet på.

2 Som våre forgjengere frydet vi oss over at leddet "for himmelriket er deres" i v 3 og v 10 rammer inn Matteus' saligprisninger.

3 Ingen var spesielt begeistret for verbet "hungre", som virker veldig gammelmodig. Flere hungret etter "sulte" i samsvar med parallellteksten Lukas 6,21: "Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes." Hvorfor denne inkonsekvensen? Skyldes den at man har villet unngå konstruksjonen "sulte etter rettferdighet"?

4 Vi la merke til at hyioi theou - slik som i NO1930 og NO78/85 og en rekke andre oversettelser - oversettes med det moderate og kjønnsnøytrale "Guds barn" i v 9. Ved å unngå konstruksjonen "Guds sønner" (jf RSV) mister man imidlertid forbindelsen mellom Guds sønner og Guds sønn (Matt 4,3.6; 8,29; 14,33; 16,16 etc) i Matteusevangeliet. Løftet om at de som skaper fred, skal kalles Guds sønner, står også bedre i stil til de mektige løftene i vers 8 og 10. Uttrykket "Guds sønner" rommer nyanser som "Guds barn" ikke makter å formidle.

Morten og Årstein

Johannesprologen i staten

Forrige uke leste vi Johannesprologen, noe som alltid er berikende - på så mange måter.

Fem observasjoner når opp i denne bloggen:

1 Gruppen var enige om at verbformen katelabon i v 5 bør avstemmes i forhold til egnô, parelabon og elabon i henholdsvis v 10, 11 og 12. Ingen var noe særlig begeistret for Bibel 2011s "og mørket har ikke overvunnet det" (v 5). De gamle lengtet tilbake til NO78/85s: "men mørket tok ikke imot det"

2 Vi merket oss Johannes' fintfølende bruk av dia ("ved") når han omtaler prologens forskjellige midlere:

Ordet:
- "Alt ble til ved det" (di' autou; v 3)
Om det sanne lyset:
- "og verden ble til ved det" (di' autou; v 10)
Om Johannes:
- "Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham" (di' autou; v 7)
Om Moses:
- "For loven ble gitt ved Moses" (dia Môyseôs; v 17)
Om Jesus:
- "nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus" (dia Iêsou; v 17)

3 Noen av oss gledet seg over den nære forbindelsen mellom v 1b og v 18b:

ho logos ên pros ton theon

monogenês theos ho ôn eis ton kolpon tou patros

Min første gresklærer, Erik Svindland, likte å gjøre et poeng ut av at pros i v 1 uttrykker logos´ nære og aktive relasjon til Gud. Hvis man er i det hjørnet, kan man nok også gjøre det samme poenget ut av bruken av eis i v 18.

4 Personlig er jeg svært usikker på om jeg virkelig ønsker et "men" i siste delen av v 10 - men, men. ;-)

    10 Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men (gr. kai) verden kjente ham ikke. (Bibel 2011)

5 Merk ellers evangelistens tendens til å beskrive Døperen Johannes med negasjoner:

"Han var ikke selv lyset" (v 7)
"ikke Messias" (v 20)
Ikke Elia og ikke profeten (jf v 21 og 25)
"ikke er verdig til å løse sandalremmen for (Jesus)" (v 27)

Årstein

Oppdatert 29. des 2011

Hyllesten av Jesus i Matt 2,2 og 28,9 (Bibel 2011)

Matt 2,2: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem  2 og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham (proskynêsai autô).»

Matt 28,9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham (proskynêsan autô).

Hva er grunnen til at disse parallelle uttrykkene gjengis forskjellig i Bibel 2011? Jeg antar at det er konteksten som får Bibelselskapet til å oversette dette ulikt. I Matt 2,2 handler det om Jesus-barnet, mens i Matt 28,9 møter vi den oppstandne Jesus. Regnes hyllesten av den oppstandne som sterkere enn hyllesten av Jesus-barnet? Det kan se ut til at Bibelselskapet forstår det på denne måten.

Oversettelsen av det aktuelle greske ordet (proskyneô) er ikke lett, ettersom ordet har en rekke konnotasjoner - som også BDAG bekrefter: "to express in attitude or gesture one’s complete dependence on or submission to a high authority figure, (fall down and) worship, do obeisance to, prostrate oneself before, do reverence to, welcome respectfully".  

De som ønsker å grave dypere i dette mysteriet kan lese følgende bok: Johannes Horst, Proskynein: Zur Anbetung im Urchristentum nach ihrer religionsgeschichtlichen Eigenart, Neutestamentliche Forschungen, no. 3/2 (Gütersloh: C. Bertelsmann Verlag, 1932). Boka anbefales varmt av Larry Hurtado som en "oldie but goodie"

Morten

Å forkynne ordet med stor og liten "O" (Markus og Bibel 2011)

Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem (Mark 2,2)

Jeg hadde hatt glede av en fotnote til dette verset. Hva betyr "ordet" her, og hvorfor står det med stor bokstav? Når ordet får stor "O", tror jeg mange lesere vil tenke på Det gamle testamentet eller de jødiske hellige skriftene. Slik jeg leser Mark 2,2, refererer "ordet" her til Guds evangelium (Mark 1,14).

Såmannen i Mark 4 må nøye seg med liten "o", jf Mark 4,14-20. Og når Jesus igjen forkynner ordet i Mark 4,33, gjør han det med liten "o": "Med mange slike lignelser talte han ordet til dem ..."

Her trengs det visdom! :)

Årstein

PS. Det er interessant å se at bind 2 i Det nye testamente revidert (Mark) fra 2003 har "Mens han talte ordet til dem" på bokmål og "Og han tala Ordet til dei" på nynorsk i teksten til Mark 2,2.

"Ånden er villig, men kroppen er svak" (Matt 26,41)

"Ånden er villig, men kroppen (hê sarks) er svak" (Matt 26,41 Bibel 2011).

"Ånden er villig, men menneskenaturen er svak." (Matt 26,41 Bibel 1978/85)

"Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." (Matt 26,41 Bibel 1930)

Jeg synes "kroppen" er en dristig oversettelse av sarks - uten at jeg kjenner på noe som helst kall til å mene noe sterkt og prinsippielt om dette ordet. Etter hva jeg har skjønt, var oversettelsen av sarks en av de virkelig store nøttene i arbeidet med den nye oversettelsen.

Men jeg har ikke så veldig sansen for å kroppsligjøre sarks. Hans Kvalbein skriver fint i sin Matteuskommentar om disiplenes splittede sinn i denne situasjonen (bind II, s 248), med utgangspunkt i oversettelsene "kjød" og "menneskenaturen". Jeg skjønner godt at man har hatt reservasjoner mot å oversette sarks med "menneskenaturen" i arbeidet med Bibel 2011. Men akkurat i denne teksten makter Bibel 1978/85 å formidle noe til leseren som ikke kommer så godt frem i Bibel 2011.

Det som først og fremst slår imot denne leseren i møte med den nye versjonen av Matteus 26,41, er dualismen mellom ånd og kropp - noe mine teologiske lærere i sin tid nærmest brukte hele semestre på å advare mot. ;-)

Årstein

Tillegg senere på dagen: I sin upubliserte kommentar til lidelseshistorien hos Matteus skriver salige Nils Alstrup Dahl til v 41b: "Påfallende er ... kontrasteringen av "ånd" og "kjød" som ellers ikke fins hos synoptikerne. ... Ordet klinger ordspråksaktig. Det forstås lettest som motivering av formaningen i v 41a i dens allmenne rekkevidde. Disiplene skal minnes om at de ikke bare er ånd, men også kjød (sarks - mennesket i joridsk svakhet ...), derfor vil de lett falle når fristelsen er der, og må be Gud bevare dem fra å komme inn i den." 

Visdommen med stor V i Matt 11,19 og Luk 7,35: En norsk spesialitet? (Bibel 2011)

I Bibel 2011 gjengis Matt 11,18-19 og Luk 7,33-35 slik:

18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes." (Matt 11,18-19; Bibel 2011)

33 For døperen Johannes er kommet, han spiser ikke brød og drikker ikke vin, og dere sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 34 Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ 35 Men Visdommen har fått rett, det bekrefter alle barna hennes.» (Luk 7,33-35; Bibel 2011)

Det er flere forhold i disse tekstene som det er fristende å kommentere:

(1) Hvorfor visdommen med stor V? Fotnotene til Matt 11,19 og Luk 7,35 gir nyttige hint: "Visdommen kan fremstilles som et personlig vesen, gjerne som en kvinne. Jf. Job 28,23–27; Ordsp 8,12–36." Aktiveringen av Ordsp 8 synes å være noe umotivert. Hva er det i konteksten som forserer en hypostatisering og "kjønning" av sofia? Tenker man seg visdommen som en personlig kjønnet aktør i disse tekstene? KJV, NET, RSV, NRSV, NIV skriver alle visdommen med liten "v". Er stor "V" en norsk spesialitet? 

(2) Hvorfor overstyrer man kongruensen mellom det norske hannkjønnsordet "visdom" og det påfølgende eiendomspronomenet ved å snakke om "Visdommen" (hankjønn) og "gjerningene hennes"/"barma hennes (hunkjønn)"? Det er verdt å merke seg at NT 05 respekterer kongruensen mellom disse leddene, jf. "dens gjerninger"/"dens barn". På samme måte refererer også Job 28,23.27 til visdommen med pronomenet "den": 23 Gud kjenner veien til visdommen. Han vet hvor den har sin bolig. 27 da så han visdommen og målte den, stilte den opp og gransket den. 

(3)  Hva er grunnen til at visdommen gjengis med stor V i disse tekstene, men ikke i en tekst som Luk 11,49: "Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende profeter og apostler til dem; noen av dem skal de slå i hjel, andre skal de forfølge". Her foreligger det en inkonsekvens - i en eller annen retning. Er det genitivsattributtet som gjør at visdommen får liten v? Kanskje. Men hvorfor skrives da "Guds Ånd" i 2 Kor 3,3 med stor Å og ikke ikke med liten - som "Guds ånd" i 1 Mos 1,2? 

 Morten og Årstein 

Når senere søstre ødelegger for hele søskenflokken: Markus 3,31-35 i Bibel 2011

Kjenner jeg blir litt svimmel av Markus 3,31-35:

31 Nå kom moren og søsknene (adelfoi) hans. De ble stående utenfor, men sendte bud og ba ham komme ut. 32 En stor flokk satt omkring ham, og noen sa til ham: «Din mor og dine brødre (adelfoi) *og søstre• (adelfai) er utenfor og spør etter deg.» 33 Han svarte: «Hvem er min mor og mine søsken (adelfoi)?» 34 Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine søsken (adelfoi)! 35 For den som gjør Guds vilje, er min bror (adelfos) og søster (adelfê) og mor.»

Årsaken til svimmelheten er trolig dette: 

Ved å ta inn det senere tillegget "og søstre" (v 32), tvinges man til å gjengi adelfoi på to forskjellige måter i teksten ("søsken" i v 31, 33, 34 og "brødre" v 32). Denne utvidelsen av teksten er helt unødvendig siden mesteren selv pakker adelfoi ut i vers 35. Der går det frem at den maskuline flertallsformen innbefatter både adelfos (bror) og adelfê (søster). 

Fotnoten til vers 32 er også misvisende: "dine brødre og søstre: Noen håndskrifter har bare «dine brødre». Jf. også Matt 12,47 og Luk 8,20." I og med at man i versene før og etter oversetter adelfoi med søsken, burde det vel stått "dine søsken" også i noten. 

Årstein