Previous month:
July 2009
Next month:
September 2009

August 2009

Flavius Josefus: Kriterier for kanonisering

De første kristne var jøder. De hadde sin bakgrunn i templets gudstjenester og i synagogens gudstjenester. Begge steder ble det lest fra hellige skrifter under gudstjenesten, og disse hellige skriftene var ikke hvilke som helst. Jødene hadde på Jesu tid en stor mengde bøker som ble lest og diskutert der lærde kom sammen. Noen av disse var skrevet på hebraisk, enda flere på gresk. Men av denne store mengden bøker, var det bare noen relativt få som hadde status "Hellige Skrifter" - biblia hagia på gresk. hvorav vårt ord bibel.


Om dette har den jødiske historikeren Josefus en interessant uttalelse:

 "Hos oss [jøder] kan ikke hvem som helst skrive våre

historiske bøker,... tvert om, det var bare profetene

som hadde dette privilegium. Og de fikk sin kunnskap

gjennom Guds inspirasjon. Om begivenhetene i deres tid

skrev de klart og nøyaktig, akkurat slik tingene skjedde.

Av dette følger at vi ikke har en stor mengde bøker

som motsier hverandre? Våre bøker, de som med

rette har funnet tillit, er 22, og i dem er hele vår

historie nedtegnet. Av disse har vi [først] de fem

Mosebøkene, som omfatter lovene og historien fra

menneskets opprinnelse og helt ned til lovgiverens

[Moses] død... Fra Moses død og til Artaxerxes, som

etterfulgte Xerxes som konge av Persia, skrev

profetene etter Moses ned historien om hendelsene

i deres egen tid, i tretten bøker [Josva, Dommerne/Rut,

Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene,

Esra/Nehemia, Ester, Job, Jesaja, Jeremia/Klagesangene,

Esekiel, Tolvprofetsboken, Daniel]. De resterende

fire bøkene [Salmene, Høysangen, Ordspråkene,

Forkynneren] inneholder hymner til Gud og

forskrifter for hvordan mennesker skal leve.

Fra artaxerxes til vår egen tid har også den

fullstendige historien blitt nedtegnet. Men disse

bøkene har ikke blitt regnet som like troverdige

som de tidligere, fordi den ubrutte linje

av profeter tok slutt.

Vi har i praksis bevist vår ærefrykt for våre

Hellige skrifter. For selv om det nå har gått

svært lang tid [siden de ble skrevet], har ingen

dristet seg til å tilføye eller fjerne eller endre

noe som helst. Og for alle jøder er det et

medfødt instinkt, like fra fødselen, å

betrakte disse bøker som Guds ord. De

holder fast ved dem og dør villig for dem

om nødvendig. Dette har man gjentatte

ganger sett eksempler på: jødiske fanger

som heller tålte tortur og mange slags

dødsmåter.. Fremfor å si ett eneste ord mot

Loven og de tilhørende skriftene. Hvilken

greker ville ofre like mye for sine skrifter?

Om det så var hele hans skjønnlitteratur

som stod på spill - ville han ikke utsette

seg for den minste personlige fare for å

redde den fra ødeleggelse."

 

Det er mange interessante sider ved denne uttalelsen, som stammer fra 90-årene e. Kr.

Det første er at begrepet "hellige skrifter" i jødisk sammenheng sikter til en klart avgrenset gruppe skrifter innenfor en mye større samling bøker. Det som skiller de hellige bøkene ut fra alle de andre, er ikke bare at det er de hellige bøkene som leses, og at andre bøker dermed skulle være forbudt lesestoff eller noe i den retning. Man leser alle nyttige bøker. Josefus selv legger for dagen at han er godt innlest i grekernes bøker, og at han kjenner egyptiske og romerske bøker. Det å avgrense en hellig skriftsamling er ikke det samme som å bestemme hvilke bøker som skal leses og hvilke ikke. Derimot betyr avgrensingen av en bestemt samling hellige skrifter at disse bøkene tillegges en helt spesiell autoritet. Ett uttrykk for denne autoriteten er at disse bestemte skriftene kan det leses fra under folkets eller menighetenes gudstjeneste. Da leses disse skriftene som "Guds ord" eller "Guds lov" til menigheten. Det gjør dem spesielle. De har ene egen autoritet, de fungerer som målestokk og norm for innholdet i andre bøker. Dersom disse andre bøkene svarer til målestokken, altså inneholder lære, fortelling eller lover som det finnes i normen, da leses også disse bøkene som gode uttrykk for hva jødedommen går ut på, men de får aldri helt samme status som de 22 bøkene som utgjør målestokken.

Det andre vi merker oss hos Josefus, er at kriteriet for å komme i betraktning som hellig skrift, er dobbelt: dels har det med avfattelsestiden å gjøre, dels har det med hvem forfatteren er. Disse to kriteriene henger sammen. Josefus regner med en bestemt avgrenset epoke av Israels historie da det var en ubrutt rekke av inspirerte profeter, denne epoken strekker seg fra Moses og til profetene på kong Artaxerxes' tid. Med disse sikter Josefus til Esra og Nehemja. Det er altså bøker skrevet av inspirerte profeter innenfor denne epoken som er hellige og autorative. Andre bøker kan være utmerkede og lærerike, men de kommer ikke opp mot disse i betydning og autoritet.

Det vi har her har sett hos Josefus, er nyttig bakgrunn når vi skal se nærmere på hva som skjedde da Det nye testamente ble avgrenset som hellig skriftsamling. Først av alt lærer Josefus oss mye om hva denne avgrensningen gikk ut på. Det gikk ikke ut på å avgjøre hvilke skrifter det skulle være tillatt for kristne å lese, og hvilke ikke. Derimot handlet det om hvilke skrifter om hvilke skrifter som skulle innrømmes en status og autoritet på lik linje med jødenes hellige skrifter. Som vi skjønner av Josefus' ord ("ingen har dristet seg til å tilføye eller fjerne eller endre noe som helst [i forhold til de hellige skriftene]") hadde jødene på denne tiden en svært høy terskel i forhold til å ta noen som helst andre skrifter inn i den autorative samlingen.

Det eneste som kunne få dem til å gjøre det, var at de ble overbevist om at Gud i deres egen tid hadde gjort nye frelseshandlinger i historien som var like grunnleggende som dem Skriften (GT) fortalte om. - Det var nettopp det de kristne var overbevist om! Og da stilte de lignende strenge kriterier til disse nye tilleggsbøkene, som Josefus listet opp for de gamle bøkene. De skulle ikke være skrevet av hvemsomhelst, og de kunne ikke stamme fra en hvilken som helst tid. For Josefus var det viktig at de historiske bøkene skulle være skrevet av samtidige øyenvitner, og at forfatterne var inspirerte profeter.

For de kristne var det viktig at forfatterne var apostler, altså at de tilhørte den nærmeste krets av Jesu disipler, og at de - på lignende måte med profetene - hadde fått et spesielt oppdrag av Jesus om å tale, undervise og handle på hans vegne.

Den avgjørende autoriteten, den eneste som kunne måle seg med den autoriteten de gammeltestamentlige skriftene allerede hadde, var Jesus selv. Dette uttrykkes kort og konsist i begynnelsen av Hebreerbrevet i NT: "Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene [GT]. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen" (Heb 1,1-2). Men nettopp fordi Jesus tilkjennes en slik likeverdighet, eller kanskje til og med overordnet autoritet, sammenlignet med de gammeltestamentlige skriftene, måtte man også akseptere den store autoriteten til dem som Jesus selv bemyndiget til å være hans talsmenn og utsendinger!

 

Kilde: Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune

Morten Beckmann Klepp


Ikke én, men flere jødedomsformer: Jødedommen i det første århundret

Tradisjonelt har man talt om "Det første århundrets jødedom" som om det var en fast definert størrelse - kort sagt det jødiske folks religion i det første århundret e. Kr. En logisk konsekvens av dette har vært den tradisjonelle beskrivelsen av "kristendommen" med hensyn til hvordan den atskilte seg fra "jødedommen" helt fra begynnelsen. Selv den første generasjons troende i Jerusalem er blitt beskrevet i forhold til "jødedommen".

Siden funnene av de sekteriske skrifter fra Qumran-samfunnet har et annet perspektiv vunnet innpass blant forskerne. I virkeligheten har dette nye perspektivet hjulpet forskerne til klarere å se noe av det, som var tydelig i kildemateriale, som allerede var kjent før og uavhengig av Dødehavsrullene: Jødedommen i det første århundret var en ytterst sammensatt og mangfoldig størrelse - i den grad at det faktisk er tale om flere typer "jødedom" som eksisterer på samme tid i det samme land, Israel.

En av disse jødedom var den første kristne menighets tro og levevis; en annen var fariseernes levevis og lære; en tredje var representert av esséerne (Qumran-samfunnet); en fjerde de saddukeiske øversteprestene som drev med tempeltjeneste.

Alle disse former for jødedom hadde deres basis i mer eller mindre definerte grupper eller partier med "registrerte" medlemmer.

Det er ikke vanlig på denne måte å inkludere de Kristus-troende i en oversikt over jødiske grupper i det første århundret. Men det er også god grunn til å gjøre det. De Kristus-troende står ikke isolert fra "jødedommen" som noe annerledes; de er én ut av flere forskjellige jødiske grupper. Før år 70 e. Kr. hadde ikke én gruppe alene monopol på å definere jødisk identitet - eller hva som var normativ jødisk religion. Det er heller intet i NT som antyder at de første troende - alene ved deres Kristus-tro - ble betraktet som ujødiske.

Å tale om kristendom kontra jødedom i det første århundret er for snevert. Denne terminologien kunne man heller brukt på et senere tidspunkt etter templets fall. I stedet for å si at de første troende skilte seg ut fra "jødedommen", bør man heller si at de tilsynelatende ignorerte esséerne, holdt seg litt med saddukeerne, tok kraftig avstand fra zeloternes politikk - og gikk inn i en intens dialog med dem som stod dem nærmest, fariseerne.

Vi har mye kildemateriale når det gjelder Jesus-troende blant esséerne. Men verre er det i forhold til saddukeerne og fariseerne. Det ser ikke ut til at de har etterlatt noen førstehåndsdokumenter, og vi kjenner dem kun fra beretninger som tydelig er partiske (Josefus om fariseerne og saddukeerne), polemiske (de nytestamentlige vitnesbyrd) eller meget senere.

Morten Beckmann Klepp


Fariseismen og den rabbinske jødedom etter år 70 e. Kr.

Innen romernes erobring av Jerusalem ble den ledende rabbiner i Jerusalem Johanan ben Zakkai smuglet ut av byen i ei kiste - ifølge en rabbinsk kilde. Han ble ført til den romerske general Vespasian som spurte ham hva han ønsket. Johanan sa at han bare ønsket å bosette seg i Jabne og grunnlegge en synagoge og akademi der. Dette ble det nye senteret for den rabbinske jødedom, om man kan godt si at Zakkai grunnla jødedommen igjen etter katastrofen i år 70 e. Kr.

Esseersamfunnets sentrum i Qumran ble utslettet av romerne i 68 e. Kr., og esseerbevegelsen forsvant; nesten alle zeloterne døde under kampen, og saddukeerne mistet deres basis da templet forsvant. Det var altså kun fariseerne tilbake, og fariseismen ble nå den eneste valgmulighet. Fariseismen hersket og ble til den rabbinske jødedom, selve jødedommen.

Men la oss bemerke oss at det ikke er et eneste sted i den rabbinske litteratur hvor en rabbiner kaller seg selv for "fariseer" - innen det første århundret. "Fariseer" er ofte et negativt ord som bærer sektens stempel. Flere steder er"fariseerne" inkludert i lister over skismatikere eller vranglærere. Hvis fariseerne var rabbienes åndelige forfedre, hvorfor omtalte rabbiene dem så negativt? Etter år 70 anså fariseerne seg for å være de eneste som var i stand til å sørge for det jødiske folks åndelige vel.

Josefus sier at det var omkring 6000 fariseere og 4000 esséerne. Antallet fariseere er overraskende lavt hvis man skal tenke på fariseismen som det første århundrets normative jødedom. I antallet har de kanskje aldri vært den største gruppen. Selvet navnet (på hebraisk) perushim, "de som skiller seg ut", har en sekterisk klang. Dette navnet var kanskje opprinnelig en nedsettende betegnelse som de hadde fått av utenforstående - akkurat som metodistene fikk. Ordet perushim blir faktisk brukt negativt flere ganger hvor det betyr kjetter eller skismatiker av rabbinere selv.

Sektstempelet kan avspeile historien. Det er opplysninger om at Johanan ben Zakkai som tyder på at Zakkai følte behov for å ta avstand fra de sekteriske sidene av fariseismen. Det finnes utsagn som er tillagt ham hvor han kritiserer både saddukeere og fariseere. Dette kan kanskje forstås som et bevisst forsøk på å komme bort fra posisjonen som leder av en sekt, og et forsøk på å bli anerkjent som ganske simpelt en "lærer i Israel", og ikke for et pari. Dette forklarer at ingen etter år 70 kaller seg fariseer.

Dette viser også at overgangen fra fariseismen til rabbinsk jødedom ikke var så glatt som først antatt. De tradisjoner som man med sikkerhet kan tillegge fariseiske lærde før år 70, er overraskende sparsomme i den rabbinske litteratur. Det bekrefter at det var et element av kritikk av den fariseiske arv i den rabbinske jødedom som ble gjenetablert etter år 70. Og det advarer oss mot ukritisk lesning av den rabbiske litteraturen fra det tredje århundret, som om den var fra tiden før år 70 e. Kr.

Morten Beckmann Klepp


Saddukeere og saddukeismen

Hos Josefus og andre kilder er det trekk ved saddukeerne som er særlig iøynefallende: Saddukeerne var det israelittiske samfunns aristokrati. Saddukeerne representerer de religiøse og borgerlige kretser, de ledende prester og det gamle eldsteråd (gerousia). I overensstemmelse med dette var de konservative, både sosialt, politisk og teologisk. Sosialt og politisk var de imot alt som kunne innskrenke deres makt - dvs. opprør og destabilisering av den rådende orden jamfør Joh 11,47ff.


Teologisk kom saddukeernes konservatisme til uttrykk i en bokstavelig tolkning av Torahen. "Den saddukeiske gruppe" sier at kun de nedskrevne forskrifter skal anses for lovlige, og at de forskrifter som stammer fra fedrenes tradisjon ikke skal overholdes. (Josefus). Saddukeerne avviste med andre ord den fariseiske oppfatningen av en gudgitt muntlig lov.

Saddukeerne ville kun anerkjenne lærepunkter som kunne bevises ved en bokstavelig fortolkning av Torahen. Det innebar at de både avviste troen på en udødelig sjel og troen på legemlig oppstandelse (Matt 22,23-33). Ifølge den alminnelige fortolkning av ApG 23,8 nektet de også for eksistensen av engler og ånder. Deres bokstavtro tolkning av Torahen gir også utslag i beskrivelsen av straffer i Torahen. En horkvinne skulle steines. Blant fariseerne var det en tendens til å mildne og humanisere slike regler ved hjelp av ideen om den muntlige lov.

Morten Beckmann Klepp


Fariseismen - Hillels Hus

Et tegn på den fariseiske bevegelsens suksess er de antikke kildenes informasjon om at et betydelig antall lekmenn tilhørte de fariseiske foreningene (haburot). "Fariseer" er derfor ikke uten videre synonymt med "skriftlærd". Ikke alle fariseere var skriftlærde, og ikke alle skriftlærde var fariseere. Zakkai tok avstand fra fariseismen som parti, og hans elev Simeon ben Nathaniel nektet å følge de fariseiske forskriftene angående matens levittiske renhet. Vi har grunn til å formode at noen innflytelsesrike skriftlærde foretrakk å stå utenfor den organiserte fariseisme, og at det ikke forverret deres prestisje blant de senere rabbiene.

Men det må likevel tilføyes at det er mye sannhet i den tradisjonelle skildring av de fariseiske skriftlærde som forfedre til rabbiene. Det illustreres muligens best av en debatt som begynte blant fariseerne før år 70., og som fortsatte opp igjennom hele det andre århundret, nemlig debatten mellom "Shammais hus" og "Hillels hus".

Shammai og Hillel var førende fariseiske skriftlærde i begynnelsen av vår tidsregning. De hadde ofte motstridende synspunkter i spørsmål om forståelsen av halakah; Hillel var ofte talsmann for de "mildere" standpunkt, mens Shammai forsvarte et strengere standpunkt. Det er ikke nedskrevet noen debatt mellom Hillel og Shammai, men det er utallige stridigheter mellom deres elever, inntil Hillels elever fikk overtaket i løpet av det andre århundret. Paulus' lærer, Gamaliel Den eldre, var sin tids mest fremtredende tilhenger av Hillel. Paulus hadde altså sine jødiske røtter solid plantet i den fariseiske jødedom, som senere dukket frem som den normative rabbinske jødedom.

Ønsket om renhet, som var så karakteristisk for fariseerne, hadde de senere rabbiene også, og det er et av de viktigste anliggender i Mishnah.

Morten Beckmann Klepp


Zelotene - Ære og tro til Masada faller!

Hvis vi meget kort skal beskrive Zelot-bevegelsen, så kan vi si at det var den nasjonalistiske høyrefløy av fariseerne. Josefus sier at de var enige med fariseerne i nesten alt, men "de har en lidenskap for frihet, som nesten ikke kan beseires, fordi de er overbevist om at Gud alene er deres leder og Herre"

Zelotbevegelsen ble ifølge Josefus grunnlagt av Judas av Gamala og fariseeren Zaddok som et svar på Kvirinius' folketelling (jf. Luk 2,2 og ApG 5,37). -De sa at denne beskatning var det samme som en introduksjon til slaveri, og de formante folket til å forsvare deres frihet.

Det var tilsynelatende to ting som Judas anså som skammelig ved den romerske folketelling under Kvirinius. For det første var det i Bibelen forbudt å telle Israels folk. For det annet var folketellingen første skritt imot beskatning og skatten skulle betales med hedenske mynter som hadde et tredimensjonalt bilde av keiseren (jf. Matt 22,15-22).

Den store krig mot romerne 66-70 e. Kr. var et meget dramatisk høydepunkt på zelotenes aktiviteter. Josefus' detaljerende beskrivelse av krigen er en førsterangskilde.

Denne krigen startet ikke som et "jødisk" opprør mot Rom, men som et "zelotisk" opprør. Mange jøder var sterke motstandere av oppstanden. Saddukeerne ville ikke miste makt, og de ledende fariseerne var enige i dette. Derfor hadde oppstandens første fase karakter av indre borgerkrig i Jerusalem hvor zelotpartiet fikk overtaket. De satte kronen på verket ved etter et forræderi å myrde den romerske vaktstyrke som hadde søkt tilflukt i de tre tårnene i Herodes' palass i den øvre bydel. Deretter endret delvis karakter. Det prestelige aristokrati - blant disse nye aristokratiske ledere var Josefus selv - og Jerusalems førende menn innså nå at en massiv romersk hevn ikke på noen måte kunne unngås, så de slo seg sammen med opprørerne og mobiliserte så godt som hele landet. Men da det romerske angrepet komt, viste det seg, at disse lederne og deres improviserende hær ikke kunne stå imot de romerske legionene.

 Josefus falt fra og gikk over til romerne, og i resten av krigen var det igjen zelotene som hadde ledelsen og den militære makt. Senere samlet alle seg i Jerusalem for å beskytte templet, som de forsvarte med all deres styrke og mot. Men samtidig var de opptatt av en brutal innbyrdes rivalisering og forfulgte på en grusom måte alle i byen som de mistenkte for å sympatisere med romerne.

Slik begynte og sluttet den store krig som zelotenes krig, hvor især fariseernes motstand bør bemerkes. Grunnleggeren av den rabbinske jødedom, Johanan ben Zakkai, ble smuglet ut av Jerusalem. Han var uenig med zelotene, og det var ham og ikke zelotene, som gav jødedommen en fremtid.

Morten Beckmann Klepp


The Acts of Pilate - Pilatus' Gjerninger

I kirkefaderen Justin Martyrs Første Apologi fremlegger han profetiske bevis for å tolke historien i lys av Jesus Kristus. Da jeg leste boken, ble jeg imidlertid slått av følgende sitat:

48. Hør fra følgende sitat at det også ble forutsagt at vår Kristus skulle helbrede alle sykdommer og vekke opp døde. Slik lyder det: "Ved hans komme skal den lamme hoppe som hjorten, og den stummes tale skal være sylskarp. Blinde skal se, spedalske skal bli rene, døde skal stå opp og lamme skal gå omkring" (Jes 35,4-6;26,19 og Matt 11,5). Fra Pontius Pilatus Gjerninger kan dere få vite at han gjorde dette.

 Pontius Pilatus' skrift Gjerninger. Dette slo meg: mon tro, har det skriftet overlevd? Jeg kontaktet Årstein Justnes, og han veddet en viss persons fineste service på at Pilatus ikke hadde skrevet dette selv- det er vel også tvilsomt om kameratan hans har ført det i pennen.

 Vel, du hadde rett igjen, Årstein! Men vet du hva?! "Jeg" har funnet frem en begrunnelse!

Jeg kontaktet en annen person på Uia med spesialisering i kirkefedrene, og fikk følgende svar: Pilatus gjerninger er et skrift (kristent) som er bevart/inkorporert i Nikodemus-evangeliet, et apokryft skrift som er med i New Testament Apocrypha, bd. 1 - The Gospel Of Nicodemus Formerly Called The Acts of Pontius Pilate / Anonymous.

Det er dette Justin henviser til! Men er dette autentisk? Neppe! Eusebius bekrefter Årsteins påstand i bind 1 av hans kirkehistorie:

 In the eighteent book of the Antiquities the same Josephus explains how Pontius Pilate was given the administration of Judea in the twelth year of Tiberius (for he had succeeded to universal sovereignity after Augustus had held the government for fifty-seven years), and for ten whole years he remained in office, almost until the death of Tiberius.

 So that there is clear proof of the forgery (falskheten) of those who recently or formerly have issued a series of Pilates' reports about our Saviour; for in them the dates mentioned convict the forgers of untruth. They relate that the crime of the Saviour's death fell in the fourth consulship of Tiberius, which was the seventh year of his reign, but at the time it has been shown that Pilate was not yet in charge of Judea, if Josephus may be used as a witness, for her clearly shows, in the writing quoted from him above, that it was actually in the twelfth year of the reign of Tiberius that Pilate was appointed procurator of Judea by Tiberius. (Loeb classical library)

 Jeg tror vi heller stoler på Josefus enn på et tvilsomt verk av en påstått Pilatus. Selv en kirkefar kan ta feil. Men så mange pseudografiske skrifter (skrifter hvor forfatter går ut for å være en annen enn hvem han egentlig er) som det fantes i oldkirken, så tilgir vi Justin.

 Flaks for Årstein at han hadde rett. Hvis ikke måtte han kjøpt et meget dyrt service - ekte porselen fra Porsgrunn. Men, Eusebius kom ham til unnsetning;-)

Morten Beckmann Klepp


Finner vi egentlig en utvikling i kristologien fra Jesus til Nikea?

Jeg vil anbefale alle å lese Richard Bauckhams bok Jesus and the God of Israel. Dette er egentlig en ny, revidert utgave av hans tidligere God crucified, men inneholder nytt stoff og artikler som har blitt publisert i tidsskrifter.

I denne boken tar Bauckham opp spørsmålet om det finnes en utvikling i kristologien:
Dvs. fra Jesus (NT) --> Nikea. jeg siterer:

"The second way of interpreting the evidence supposes that a Christology which attributed true divinityjesusresurrectionsimondewey2 to Jesus could not have originated within a context of Jewish monotheism. On this view, divine Christology is the result of a transition from Jewish to Hellenistic religious and, subsequently, Hellenistic philosophica, categories. Nicea represents the triumph of Greek philosophy in Christian doctrine. This way of reading the history seems to me to be virtually  the opposite of the truth. In other words, it was actually not Jewish but Greek philosophical categories which made it difficult to attribute true and full divinity to Jesus. A Jewish understanding of divine identity was open to the inclusion of Jesus in the divine identity. But Greek philosophical - Platonic - definitions of divine substance or nature and Platonic understanding of the relationship of God to the world made it extremely difficult to see Jesus more than a semi-divine being, neither truly God nor truly human. In the context of the Arian controversies, Nicene theology was essentially an attempt to resist the implications of Greek philosophical understandings of divinity and to to re-appropriate, in a new conceptual context, the New Testament's inclusion of Jesus in the unique divine identity."
(Bauckham, Jesus and the God of Israel, side 58)



Ut ifra dette, så kan vi se at Arius' syn var svært påvirket av det hellenistiske gudsbildet. Kirkefedrene var også det. Justin underordner Sønnen Faderen. Tertullian mener at Faderen er impassiblis - dvs. at Faderen ikke kan lide.

Til slutt da, både i Nikea og ved senere kirkekonsiler, så avvises dette uttrykkelig. Dermed representerer Nikea seier over den greske kristologien ala. Arius og kirkefedrene (uten sidestilling forøvrig). For den greske kristologien har ikke sin opprinnelse i jødedommen, sier Bauckham korrekt.


Morten Beckmann Klepp (ikke: se bildet)


Sammendrag fra NTFFs samling 29. mai: Richard Bauckham - Christology of divine identity

Fredag 29. mai diskuterte vi utdrag fra Richard Bauckhams siste bok, Jesus and the God of Israel, nærmere bestemt sidene 18-38, hvor hans hypotese om "Christology of Divine Identity" klart kommer til uttrykk. Ifølge Bauckham anså de første kristne Jesus som en del av Guds identitet. Dette, hevder han, er uttrykt på flere måter i NT, men i dette kapitlet legges det særlig vekt på skriftsteder hvor Jesus sitter på Guds trone og utøver Guds makt. Salme 110,1, som er brukt 23 ganger i NT, er, ifølge Bauckham, det klareste uttrykk for dette - nemlig at Jesus utøver Guds unike herredømme. Jesus plasseres her inn i en kategori som skiller Gud fra all annen virkelighet. 

Flere påpekte at Bauckhams kristologi i stor grad minner om Sverre Aalens kristologi, særlig det Aalen omtalte som jahvistisk analogi.

For enkelte fremsto det som om Baukham synes å unngå, i alle fall i dette kapitlet, flere av de skriftstedene som tilsynelatende ikke harmonerer helt med hans hypotese, f eks 1 Kor 15,24-28

24 Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. 25 For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. 27 For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. 28 Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.

Sønnen skal altså underordne seg Gud, og Gud skal være alt i alle. Hvordan står dette til at Jesus er inkludert i Guds identitet? Det virker rart at Sønnen skal underordne seg Gud hvis førstnevnte inngår i sistnevntes identitet. Det blir rett og slett noe anstrengt at en del av Guds identitet skal underordne seg.  

Tor Vegge problematiserte Bauckhams bruk av "identitetsbegrepet", og det ble stilt spørsmål om dette er anakronistisk.

Det ble også diskutert om Baukhams modell rett og slett er for grovmasket (en todelt modell: Gud, på den ene siden; det skapte, på den andre). Er Bauckham for rask med å friksjonsfritt inkludere Jesus i Gud (jf hans noe krampaktige lesning av Fil 2,5-11)? Finnes det en tredje kategori for Jesus som er mer presis? En guddommelig messiasskikkelse, underordnet faderen, overordnet engler, mennesker og alt det skapte?

Se også den tidligere bloggposten under!

Nytestamentlig fagforum 29 mai: Richard Bauckham: Christology of Divine Identity

Årstein Justnes

Morten Beckmann Klepp

(Ps! Hvis noen ønsker å få tilsendt utdraget som ble gjennomgått, send en mail til mortenklepp@hotmail.com)